Har kommet meg litt etter turen til Øst-Afrika, og noen av de mest pressede intrykke ne har blitt løftet på. Men har og hadde ett par ekle dager, bæsjedager nå i uka. Dette er hva skal vi si, det kunstneriske resultatet av disse dagene:

Hva som skjer når et menneske faller

Det kommer plutselig
Som ved et lynnedslag blir du slått av føttene
det klør i hodebunnen og gnisser i mellomgulvet,
og med ett blir du bevisst på din egen åndedrett
Kroppens rolige nytelse blir til rastløs ubehag

Ta det med ro, sier du, mens uroen vokser.
- Du vet at dette bare er bagateller, du maser, spør, snakker - men ords virkning er som motsatt, og du tvinger: dette er ikke ekte!, hører du, ikke ekte!
Ekko. Ekko av stemmen som kjemper med seg selv.
Igjen ligger slagmarken.

Slik føles det, dagen da håpet og gleden som stod som en lyslampe for ditt øye, på nytt blir slått bort.
Dagen går, mens sykdom som ikke kan spores med mindre du selv ønsker det, utfoldes i monoton bekymring i et svartere og svartere mørke.
Det er intet dødsfall, ingen feilslåtte kjærlighetsforhold eller meningsløse hendelser -
alt som er, er dette ene intet, klumpen med ingenting som visstnok forstyrrer kjemien i hjernen, sender endorfiner og elektriske signal og blod og hva det nå er på feil kurs
- dette ene, knuste hjertet

lev, min venn! sier du
svaret: hvordan lever jeg? hva er riktig, i denne jungelen av ord og meninger, denne ensomme vandringen blant mine egne umuliggjorte sjelskvaler, om og om igjen?
Hva er denne absurde bekymringen om liv?

Du spør deg selv.

Godviljen tar over og du forsøker: hvordan gjorde jeg dette igjen? Hvordan tar jeg opp kampen og kjemper imot med dette positive, klartenkende?
- Orker jeg enda en gang å møte selve døden, fortvilelsen som munner ut i mitt eget skamslåtte indre?

Guddom-
Skjul for mine øyne det som sårer,
det som lurer i avkroken, klart til svik!
Bekjemp dette verkende, uforklarlige, dette ene som presser meg ut til klippekantene,
så jeg mister fotfestet og vinden tar meg vekk

Omfavne meg, Sjel, la meg få være i deg
La meg se Ditt vidunderlige verk og elske deg
– du som alltid vinner
Slik kan jeg kan selv se at døden er slutt
og at livet allerede har begynt.