Brev Hjem

"Hei kaare! Tusen tusen takk for flott mail! Jeg blir mer og mer forundret over at mennesker semder meg mailer og spor hvordan det gaar med meg - det er en stpor oppmuntring og en glede for meg her. Du er jo virkelig en som vet og stille de riktige sporsmaalene, da, Kaare; og jeg skal prove aa svare saa godt jeg kan paa de. Angaaende nettsiden min, er jeg usikker om du kom i kontakt med bloggen min eller med siden min paa facebook. Jeg maa jo desverre si, noe du sikkert fikk med deg hvis det var bloggen min du har lest, at jeg ikke har vaert saa flink til aa oppdatere. Men der fikk du hvertfall lest bakgrunnen for oppholdet mitt her, om ikke de ferskeste nyhetene.

Det er mange problemstillinger knyttet til et opphold som dette. Jeg merker best at det er saa mange av forventningene mine, mange av meningene, prinsippene jeg hadde, har og trodde at jeg hadde som ikke stemmer, og som forandres. Reaksjoner jeg trodde jeg kom til aa faa som jeg ikke har faatt, eller som ble helt annerledes enn jeg trodde. Faktisk er det aa oppdatere en blogg en av dem: i saa mye av tenaarene mine har det vaert viktig for meg aa dokumentere livet mitt, dokumentere meninger, gode sitater, alt hva som skjer ned til hver detalj, alle folelser, alle reaksjoner. Faktisk synes jeg det er godt og ha vaert saa slapp med bloggen, ihvertfall naa i etterkant, naar jeg ser tilbakle og ser at jeg ikke har fort dagbok, blogg eller annet som skulle ha dokumentert oppholdet her. Jeg kjenner jeg slapper mer av, og at jeg ikke trenger all dokumentasjonen lenger, jeg lar oppholdet vaere hva det er og reaksjonene mine det samme.

Naar jeg nevner reaksjoner, forventninger og prinsipper, gjelder det da selvfolgelig prinsipper om rik-og-fattig, hvordan jeg kom til aa reagere paa det forskjellige jeg kom til aa leve i, jobbe i, se, traakke i. Det er som du sier, vi kommer utrolig naerme innpaa befolkningen, storsteparten den fattige befolkningen, den skjulte befolkningen. Det er fantastisk. Og fordi du ofte blir av de lokale kollegaene paa jobb behandlet som en av de, satt til de samme oppgavene som lokale, blir du integrert paa en helt annen maate i livet til de du jobber med. Jeg jobber paa et handicapsenter, og fordi jeg faar ta saa stor rolle i arbeidet, har jeg naa blitt kjent med sosteren til en av barna paa senteret, og naa videre kjent m ed hele deres familie. Jeg og en venninne har vaert paa et flaut smake-paa-kake-besok, som tilsynelatende ikke var et smake-paa-kake-selskap likevel, ettersom tankten som eie huset og som hadde invitert oss, ikke var der naar vi kom. Det ble en flau ettermiddag med salsadansing, middagsmat og engelskkurs. Gjennom jobben har vi ogsaa fatt anledning til aa bli med i buresdfagsselskap og daaper i slummen. Veldig veldig interessant, og artig da du er i et arrangement arrangert av de lokale og for de lokale.

Vi ser selvfolgelig ogsaa det forferdelige og elendige med fattigdommen, paa den maaten ble ihvertfall min oppfatning av fattigdommen som noe som burde opphoyes og "glorifiseres" forandret til det det er: slit, jag, stress. Vold og utroskap florerer. Mange lever vanskelig, spessiellt modrene som holdetr en familie samlet med sine bare hender, da far i stor grad drikker, og er utro, hvis han ikke har jobb. Men, heldigvsi er vi en del av losningen. Og jeg er stolt av aa kunne gaa med Misjonsallianse-T-skjorta her ute - de gjor saa mye bra. Mikrokredittresultatene er paa topp av alle mikrokredittlosninger, det lykkes virkelig aa naa til de fattigste, selvom det krever like mye arbeid og aerlighet av de fattige, som av de som gjor denne sjangsen mulig. Og aa komme paa jobb og bli mott med klemmene og faktisk, helt sant, selvom det er en klisje, vite at organisasjonen du jobber i har gjort det mulig for mennesker som er annerledes aa bli hjulpet og akseptert i et samfunn som ellers stoter fra seg de som er annerledes, de med tilsynelatende feil og mangler. Det gjor det verdt det.

Og ja, jeg faar brukt musikken ogsaa, jeg har en del musikkterapi, og supplerer den eksisterende musikkterapien med gitarakkopangement og en rost til som synger i samme toneart ved enden av sangen som da den begynte :D Planen er at jeg ogsaa skal begynne med gitartimer, med laererne paa senteret som elever. Paa den maaten faar jeg gitt bort kunnskapen min til videre terapi til barna, i en oppgradert versjon. Liker jeg ihvertfall aa tro :D Som du sier, baade opp-og nedturer er der. Men som du sier, voluntorene er til sinnsykt god hjelp, jeg opplever ihvertfall at de tar vare paa meg. Det handler vel om, som alt annet, aa finne en eller to personer som du er ekstra god venn med og som du stoler ekstra paa. Jeg har tidligere gaatt gjennom en depresjon, og merker i storre grad naa enn hjemme i Norge ettervikrninger av depresjonen. Du moter utfordringer og inntrykk hele tiden hver dag, og det er rart med det, men det taerer veldig paa kreftene, baade fysisk og psykisk. Men dette er meningslose problemer i forhold til alt hva vi opplever her ute, og jeg trives veldig veldig godt. Jeg trives med personen jeg blir her ute, at det er en rolle, en posisjone her som jeg glir lett inn i. Det er vel det som mangler i Norge, tenker jeg, folelsen av aa gjore noe verdifullt, gjore noe, vaere et sted som bryter med apatien jeg ellers kan fole paa der hjemme. Jeg har ikke funnet ut den delen helt ennaa, men jeg vet at jeg ikke gleder meg til aa reise hjem.

Siden vi er voluntorer, som egentlig betyr frivillige arbeidere, er vi egentlig her paa egen haand. Misjonen har ikke noe slags ansvar for oss - vi betaler det selv. Voluntortjenesten er oppgradert til aa vaere noen mennesker som onsket aa komme aa gjore noe for Alliansen, og da bodde hos misjonaerer over lengre perioder, til aa bli en ganske strukturert pakke. Men likevel er det et ganske lost opplegg, ikke fastsatt eller maalt og veid for at det skal bli for det beste for voluntorene. Vi har voluntoransvarlige, og misjonaerene tar seg av oss kjempegodt. Men, til en viss grad kan man vel si at de har nok m ed sine egne oppgaver, voluntoransvaret gaar nok litt utenfor ellers arbeid, da forutsetningene for aa kunne ha voluntorer fra begynnelsen av er at det ikke skal gaa av misjonens kasse. Derfor er det ikke noe vanlig lonnet stilling som voluntoransvarlig, mye er vi paa egenhaand og vi er ikke lovet fullstenidg oppfolgning hele tiden. Men det er supert, saa supert det er!

Dette ble litt av en mail - det betydde vel bare at det var paa tide aa skrive litt om disse tingene!

Hilsen Hannah Eline"

Langdistansekjaerlighet

er et mysterium

Skriv under paa Kirkens Nodhjelps kampanje!

Kirkens Nodhjelp lanserer idag en kampanje for aa fryse Verdensbanken og IMFs "krav om privatisering av grunnleggende offentlige tjenester og frislipp av handelsregler". Kirkens Nodhjelp onsker aa stoppe konsekvensene av privatisering; prisene paa landbruksnodvendigheter gaar opp - som igjen resulterer i at landbruket ikke klarer aa produsere like mye mat, og de de fattigste bondene blir enda fattigere.

Det er per i dag 820 millioner sultrammede mennesker i verden. I følge FNs mat og landbruksorganisasjon har dette tallet økt med 20 millioner de siste ti årene.

Vil du vaere med aa stoppe utviklingen?

Skriv under paa: http://www.nca.no/article/articleview/7219

Ecuador i et notteskall..

... knekket en maaned for sent. Det er jammen vanskelig aa holde en bloggaktivitet igang altsaa. Paa grunnlag av det, kommer dette inlegget til aa bli forholdsvis langt. Saa gjor dere klar, sett paa setebeltene og hold dere fast:

ECUADOR! ECUADOR!
ER ET DRITBRA LAND!
JEG ELSKER ECUADOR!
JA DETTE LANDET KAN!

hipp hurra for Ecuador!
















Jeg er altsaa voluntor - frivillig arbeider - for Misjonsalliansen i Guayaquil Ecuador. Fram til 24. januar skal jeg leve sammen med 13 andre voluntorer, som alle jobber i prosjektene til Misjonsalliansen. Ecuador er et fantastisk land og bo i, Misjonsalliansen en god organisasjon - faktisk trives jeg sa godt baade med land og folk at du godt kan kalle meg LYKKELIG!

Vi tar det i kronologisk rekkefolge og begynner lett med uke 1:
Reiser fra Oslo klokka halv elleve, mellomlander i Amsterdam, flyr videre til Houston - og mister flyet mitt videre. Tilbringer en natt i Houston, som resulterer i laata "singing in the dustrise of Houston" - en fortvilet laat om aa miste et fly paa et fremmed kontinent forste gang du reiser alene, og om aa vite at en skal jobbe i slummen i et fattig land. Ankommer Guayaquil onsdag natt, finner bagasjen min brutt opp av amerikansk security. Forste inntrykk av maanedene som moter meg: idet jeg kjorer ut av flyplassen, en fillete gutt pusser rutene paa bilen klokken ett om natta i haap om aa faa penger.
Ankommer Casa Alianza en av Misjonsalliansens baser i byen og hostel for turister - mitt hjem for fire maaneder - og legger meg paa min plass, i overekoya paa et rom med tre andre. Faar panikk, forstaar at forberedelsene til selve oppholdet har druknet litt i forberdelsene til aa gjore selve reisen mulig. Resten av uka: moter de andre tolv voluntorene, finner ut at jeg er yngst, men at dette kommer til aa bli veldig hyggelig tross en ganske heisende aapning. Moter min fullstendig gale spansklaerer og begynner spankundervisningen som jeg skal ha i to maaneder fremover: tre timer undervisning hver dag. Finner ut av livet paa Casa Alianza, og begynner saa smaatt aa faa smak paa byen og menneskene.

Uke 2:
Spansktimene fortsetter, med smaa avbrudd som nasjonal ferie og D-MIRO-dag (forklart under). Jeg begynner aa kjenne de andre og er ikke lenger BARE ferskingen, naa ogsaa Hannah. Min forste tur i sentrum - livredd(igjen: forklaring under). Opplever det kyniske ved fattigdommen: jeg stopper ved to gutter som halvsover inntill et butikkvindu. Gir de pengene jeg har, 50 cent hver og klapper paa de og snakker. Det kommer fram at foreldrene er hjemme og sannsynligvis sender guttene ut paa gata for aa tigge om kveldene. En venter paa meg naar jeg kommer ut fra stedet vi er paa, han er sulten. Jeg laaner penger for aa hjelpe denne gutten, kjoper et brod til ham. Guttens kommentar naar jeg gir det: "Er dette alt?" Ingen klem, ingen omsorg.

Uke 3:
Begynner aa glede meg til jeg begynner aa jobbe, som er henvist til fjerde uken av oppholdet - for spanskkunnskapene sin del. Jeg lever slaraffenlivet paa Casa. Begynner aa trene. Gaar litt ut om kveldene, blir kjent med "Planet Ice Cream" - en fantastisk sjappe med fantastisk is for en billig penge , "Fruta Bar", er paa det hoyeste punktet i Guayaquil og forstaar plutselig hvor sinnsykt stor denne byen egentlig er. Faar ei bestevenninne og en bestekompis - stifter bekjentskap med to menigheter i byen - blir kristen paa nytt.

Uke 4:
Begynner aa jobbe. Kjenner meg integrert - og en ny fersking kommer. Faar en venninne i slummen, og er paa besok hos familien hennes og paa colleget hennes. Har et uformelt engelskkurs etter en eksamen. Er paa omvisning i Misjonsalliansens forskjellige arbeider i Guayaquil. Feirer bursdag og er paa en fin restaurant: gleder meg over aa vaere her - men faar den forste nedturen: jeg blir syk - mageproblemene innhenter meg endelig - jobben er slitsommere enn jeg trodde, jeg blir misfornoyd med voluntortjenesten. Naar helgen kommer finner ut at jeg er blakk da kommunen ikke har betalt lonnen min i oktober. Graater, krangler med LK. Sender en totimersmail hjem, spansken innhenter meg, og jeg begynner aa tenke paa utdannelse. Blir datanerden: ruger to-fire timer over pc-en i helgen. Skriver det forste blogginnlegget fra Ecuador.

Etter fire uker er dette det noe av det jeg har funnet ut:

• Land/Folk/By

Dette landet er i forste omgang: Varmt, avslappa, stressende, mangfoldig, enkelt, forferdelig, fantastisk, fattig, men veldig rikt paa alt annet. Det er vestlig, men originalt, det er historisk og kulturelt, men streber etter modernisering, det er vakkert - det er alt. Kulturen i dette landet er i noen byer indiansk, andre steder vestlig, som gaar i traad med at menneskene har en blanding av afrikansk, indiansk og spansk opprinnelse, med noen "reinrasede" unntak.

Guayaquil er landets storste by, med en gigantisk utstrekning og opp imot 3 millioner innbyggere - deriblant meg. Av disse 3 millionene bor 1 millioner i slum, der mange bare vokser og vokser i utstrekning. Guayaquil er en by som stresser veldig etter vestlig kultur, og opphoyer den foran den opprinnelige indianske kulturen (mye derfor vi som hvite jenter ikke kan gaa paa gata, om vi saa hadde sett ut som bart simpson paa en daarlig dag uten aa bli plystret paa, baertet paa, laget kyssemunn og -lydertil eller ekle slibrige spanske fraser jeg er glad jeg ikke forstaar). Byen er i stor grad fattig, derfor er den braakete. Gateselgere, folk overalt, salsamusikk paa alle gatehjorner, trengsel, foruten en VANVIIIIITTIG trafikk. Trafikken er noe eget i Guayaquil. Veiene her er ikke veldig trafikksikre. Merkelig nok, ecuatorianerne er et veldig avslappet folkeslag, men i trafikken er de sinnsykt utolmodige. I tillegg til aa kjore som noen griser, tuter og baerter de i ett sett, selvom en veit at det ikke vil gjore noen forskjell fra eller til, som for eksepel at LYSER RETT OG SLETT IKKE HAR SKIFTET TIL GRONT ENNAA! og begrepet "passiv kjoring" ikke eksisterer her. Og som fotgjenger maa du aldri finne paa aa tro at bilene har vikeplikt for deg. Det finnes ikke mye gangfelt, og de faa som er fungerer ikke helt optimalt. Det samme er det med buseer og taxier: det er kjempebillig aa kjore buss og taxi, defor er det saa masse av de. Bussene er blikkbokser, taxiene kan tross alt variere, men jeg har ennaa ikke sitti i en taxi med bilbelte. Som regel er det ikke noe problem a stappe fem-seks stykker inni en taxi. En blir igrunn litt nochalant med landet.

• Gleder meg over aa endelig ta del i en kultur som LK har bodd i saa mange aar!

• Misjonsalliansen arbeid i Guayaquil:

Arbeidet deles i to: "D-MIRO" er Misjonsalliansens ene del av arbeidet her i Guayaquil, og betyr egentlig mikrokreditt, laan - en veldig godt fungerende hjelplosning for mennesker aa komme seg opp av fattigdommen. Jeg har vaert paa kundebesok og paa omvisning i bedriften - det finnes talentfulle mennesker som er slaver under et system som kalles fattigdom. Mennesker er ikke fattige fordi de er mindre flinke enn andre - fattigdom er et system som er vanskelig aa bryte ut av. "Samfunnsutviklingsprosjektet" foregaar i slummene, misjonen bygger og stotter skoler, senter for vanskeligstilte barn, lager fotballtreninger, helsetilbud; alt for aa oke livskvaliteten til mennesker som lever i samfunn med faa tilbud utenom det helt livsnodvendige. Voluntorene er stasjonert rundt som laerere, terapeuter og trenere i disse prosjektene.

• Jobben min:

Jeg jobber paa Centro Creer (Senter Tro) paa halvoyen Isla - et av Misjonsalliansens samarbeidssentre for barn med funksjonshemminger. Her jobber jeg med fysioterapi for de barna som er stilt saa vanskelig baade mentalt og fysisk at de ikke kan bevege seg ordentlig eller oppfore seg normalt, langt mindre gaa paa skolen. Fra 8-12 hver formiddag avlaster vi foreldrene og gir de trening for aa fungere optimalt i dagliglivet - vi trener de, mater de, leker, vasker og skifter paa de. Barna er fra 1 til 10 aar, mange med celebral parese eller hjerneskader: de er uten kontroll av musklene sine, som kan slaa ut i at de overspenner, at de rister og rykker eller at musklene rett og slett ikke vil yte. Da hjelper vi dem aa gaa, staa alene, sitte, eller rette opp ryggen. Jobben er slitsom: en maa tilpasse seg etter hvert barn for aa kunne stimulere det de har av mentale evner og fysiske evner.

Apropo vanskeligstilte barn: i forhold til storrelsen paa Isla, er det veldig mage mennesker med genfeil eller hjerneskader av forskjellig slag. Euador, spessielt Guayaquil er ekstremt "plaget" av utroskap fra mannens side. Fordi det er saa mange barn uten fedre, og fordi folk naar de gifter seg, gjerne gjor det med naboen, som mennene naar de er utro gjerne er det med nabokvinnen, er det rett som det er at det blir innavl. Mange vet ikke at de kanskje gifter seg med eller har sex med for eksempel sin biologiske halvsoster.

• Om aa vaere voluntor i Ecuador:

Dette er et flott land aa bo i om du klarer aa stresse ned og kose deg underveis. Du maa kunne tilpasse deg kulturen og spraaket, - noe som var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg paa forhaand. Naa elsker jeg det: landet, kulturen, varmen, kjaerligheten og vennligheten. Likevel er ikke voluntortjenesten like lett som jeg hadde forstilt meg; det finnes mange problemstillinger som penger, verdien av jobben vaar som ofte ikke foles blir satt pris paa selom en vet selv at jobben egentlig er uvurdeelig og at det burd vaert flere ute - eller at en tar seg selv i aa tenke: "Hva gjor jeg her egentlig? Det spiller jo ingen rolle i sammenhengen, jeg hjelper jo ingen?" Likevel kommer man til den samme konkluksjonen hver gang: det betyr noe for den ene at jeg tar meg tid. OM ikke rabeid mitt er av stor betydning er jeg en rollemodell for mennesker som stort sett tenker paa seg selv og sin egen velvaere. For der fattigdommen er stor, er rikdommen storre. Bare i en annen del av byen.

Jeg er velsignet som faar vaere her og oppleve dette. Som voluntor blir en rikere pa erfaring, og en vokser stort ved aa arbeide med det en gjor. Man finner fort ut hvor sitt eget fokus ligger. Med den tanken i bakhodet er det greit aaa betale, om enn ikke rettferdig. Det er en utfording aa vaere hvit - du faar oppmerksomhet fra mennesker du aldri trodde ville gi deg oppmeksomhet; flortende blikk fra menn, beundrende blikk fra noen kvinner, foraktelige blikk fra andre kvinner. Dagene gaar fort, fortere enn du har trodd, og du foler du opplever for lite i forhold til tiden, eller at du opplever for masse paa for kort tid. Likevel: voluntorlivet anbefales!

Vi er en gjeng paa 14 voluntorer, alle forskjellige. Heldigvis har vi funnet hverandre, og er gode venner.

ÅÅÅååhhhhh...

Det føles deilig å være på bloggen igjen. For nå, nå har det gått en stund. Endelig har jeg fått reisa i orden - flyet går fra Gardermoen 1. oktober - og kommer hjem igjen 24. januar. Skal holde en litt mer disiplinert bloggaktivitet fra Ecuador. Be for meg - både nå og når jeg reiser. Jeg reiser alene, og har litt (føler jeg) kort tid på en av flyplassene.

Det er koeslig at det er så mange som stikker innom her. Nå har dere sikkert sluttet med det, siden jeg ikke har vært flink til å oppdatere i det siste, men bring budskapet videre hvis det mot alle odds faktisk er noen her og sjekker dette innlegget.

Glad i dere alle! Og, kongshaugfolk - misunner dere!

«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen.»

2 Tidlig neste morgen kom han til tempelet igjen. Hele folkemengden samlet seg om ham, og han satte seg og begynte å undervise dem. 3 Da kom de skriftlærde og fariseerne med en kvinne som var grepet i ekteskapsbrudd. De førte henne fram 4 og sa: «Mester, denne kvinnen er grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. 5 I loven har Moses påbudt oss å steine slike kvinner. Men hva sier du?» 6 Dette sa de for å sette ham på prøve, så de kunne få noe å anklage ham for. Jesus bøyde seg ned og skrev på jorden med fingeren. 7 Men da de fortsatte å spørre, rettet han seg opp og sa: «Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.» 8 Så bøyde han seg ned igjen og skrev på jorden. 9 Da de hørte dette, gikk de bort, én etter én, de eldste først. Til slutt var Jesus alene igjen, og kvinnen sto foran ham. 10 Da rettet han seg opp og spurte: «Kvinne, hvor er de? Har ingen fordømt deg?» 11 Hun svarte: «Nei, Herre, ingen.» Da sa Jesus: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!»†

Beklager!

Beklager! Beklager til alle dere som daglig følger min bloggaktivitet, til dere som sitter hjemme og biter negler i spenning på hva neste innlegg kommer til å handle om, beklager til alle herskarer av følgere. Beklager - aktiviteten til denne bloggen har i det siste ikke vært tistrekkelig deres behov. Jeg innrømmer nederlaget - ja, til og med ydmykelsen! - men tross min unnskyldende holdning til denne problemstillingen har jeg en, etter min mening, god forklaring. Bloggen venter på nytt design (som tydelig lar vente på seg), og jeg har simpelthen ventet med innleggene og oppdateringene til denne forandringen skulle komme for en dag (som, tydeligvis, har latt vente på seg ja).

Et minimum av oppdatering: Jeg skal ikke til Aserbadsjan og GåUtSenteret likevel - nå er veien endelig valgt til Ecuador i 4 mdn med Misjonsalliansen som frivillig arbeider. Gi signal hvis DU ønsker å motta e-post fra Ecuador. Resten? JOBB, venner.

Tanker om meg selv, Gud, og Silje

"Mykje av grunna til at eg trur, er fordi eg les i Bibelen. Kvifor eg tek det som står der for god fisk? Du, det veit eg ikkje."

Dette er ordene til Silje Nøkland, lagt ut på hennes blogg "siljepilje.blogspot.com". Ordene treffer. Som de treffer. For dette er meg: Jeg er ingen trygg, sikker kristen. Jeg er ingen stor taler, ikke har jeg overbevisningens nådegave, jeg finnes ikke sterk. Jeg vil heller karakterisere meg som en tviler enn en som tror. Egentlig, mesteparten av tiden aner jeg ikke.

Men jeg tror. Tror på en Gud som har omsorg for meg. På en Gud jeg kan legge ned min tvil, min grubling, min svakhet hos. Hvorfor? Du, det vet jeg ikke.

Hva vil jeg egentlig?

Dette er plagiat.
Ikke er det spessielt morsomt heller.
Men jeg tok meg selv i å spørre: Når bestemte du deg egtentlig for dette?
Hva vil du egentlig, Eline?

Jeg spurte selvfølgelig Google:
-Eline vil drikke med Kristin
-Eline vil fremover konsentrere seg om generell informasjon for studenter og ansatte
-Eline vil satse mer på musikk
-Eline vil ned å ha på kjole
-Eline vil selv bestemme
-Eline vil ikke ta flaske
-Eline vil være sju måneder
-Eline vil også bli vist på skjermene
-Eline vil oppføre seg på sykehuset
-Eline vil ikke at Ida skal begynne i kjøttet.

Jeg er uenig.

Aserbadsjan Turistvideo; positivt syn på et land også med mange skyggesider:

Mitt hjem for fem måneder!

Vet du?

Vet du hvor Aserbadsjan er?

Vet du at det i det hele tatt finnes et land som heter Aserbadsjan?

Det visste ikke jeg heller.
Nå vet jeg at det ligger i sentral-Asia, grensende til Russland, Iran, Armenia, Georgia og Det Kaspiske Hav.

Vet du at jeg skal dit?

Nå vet du det.

(Bill.merk. Gå Ut Senteret oktober - mars, overflyttelse fra nepal)

I dag hadde vi hippedag på skolen:

Dette er vennen mine. For Leif var det vel ikke hippieforkledningen stor forandring; den største forskjellen var vel at personaliaet og meningene ble synlige på kroppen hans. Av repsekt for Leif skal jeg likevel ikke påstå at alt stemmer, "Make love, not war", "Flower Power" og "Lucy in the sky with diamonds" er alle flertydige slagord som syboliserer ikke bare fred og politisk kjærlighet, men også selvsagte element som intimisering av forskjellig art med et annet menneske (eventuelt hippie) og overstadig LSD-kos, gjerne over perioder på 5-6 dager av gangen. Dette kan forkomme samtidig. Altså ingenting min venn Leif kan stå inne for. Marie, vår egen lille hasj-hippie, derimot, sm jeg gjerne skulle hatt et bilde av, kunne sikkert gått med på hva det skulle være. Kostymet hennes sendte ihvertfall ut vibrasjoner av tvilsomme slag.

Jeg var og hippie. Noen gikk så langt som å si at det var jo slik jeg kledde meg hver dag. Om ikke dette stemmer til det ytterst, vet jeg hvertfall at mine venner den dagen kledde seg i mine klær, og ble fullgode hippier så gode som noen - kun på utsiden, vel og merke.

Og jeg later ikke som om jeg ikke liker det.

Nepal?

Så ble det liten forandring i planene: glem Bendicte, glem Kristine, glem hele Bergen,med jobbing, kos og LK. Dette ser ut til å bli neste års holdepunkt:

Jeg skal til Nepal i 5 måneder. Med et team på rundt fire personer skal jeg jobbe med fysisk og psykisk tilbakestående barn, under Himalayas glitrende topper. Opplevelsen kan nok variere fra denne beskrivelsen - med sånn rundt regnet tror jeg det kommer til å bli fantastisk, ufattelig bra. Det er hvertfall hvordan det føles - sånn - noen ganger.

Igjen i Norge er: LK, Bergen - Kristine - Benedicte, sanglærer, band, pianoet jeg skulle ha kjøpt, bryllupsplanlegging.

Elg. Elg med G.

Salige er de som minnes hjemmet sitt.

Mitt er Telemark.

Pinse - Han lot oss ikke være igjen alene

5 Nå går jeg til ham som har sendt meg, men ingen av dere spør: 'Hvor går du?' 6 For sorg har fylt hjertet deres, fordi jeg har sagt dere dette. 7 Men jeg sier dere sannheten: Det er det beste for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke Talsmannen til dere. Men går jeg bort, kan jeg sende ham til dere. 8 Og når han kommer, skal han gå i rette med verden og vise den hva synd er, hva rettferdighet er, og hva dom er: 9 Synden er at de ikke tror på meg. 10 Rettferdigheten er at jeg går til Far, og dere ser meg ikke lenger. 11 Dommen er at denne verdens fyrste er dømt. 12 Ennå har jeg mye å si dere, men dere kan ikke bære det nå. 13 Men når sannhetens Ånd kommer, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale ut fra seg selv, men si det han hører, og gjøre kjent for dere det som skal komme. 14 Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere. 15 Alt det min Far har, er mitt. Derfor sa jeg at han skal ta av det som er mitt, og forkynne det for dere.

Joh. 16: 5-15

HALLELUJA!

Gud tenker på ALT!

Det er FANTASTISK å være kristen!

Gjett hva!!??

Gjett!

Som første, fantastiske steg til en håndfast planlegging av neste år: jeg har fått meg bokamerater!
Presenterer: Bendedikte Vardøy; tidligere Kongshaugelev, jobber nå som barnehagetante med utsikter mot studier til høsten. Ecuador er i hennes hjerte!
Kristine Lunde Hetlevik; også tidligere Kongshaugelev som til høsten kan legge bak seg i et år der franskkunnskaper har blitt forbedres i Paris (?) sine gater. Hun tar også sikte på studier til høsten.

Disse vidunderlige menneskene er, ja, vidunderlige, og jeg gleder meg til å innta vennskap, leilighet og Bergen med de!

Mine planer er som følgende: Jobbing (helst i helse/sosial/kirken), nyting (kino, konsert, reising), drive med musikk (ordentlig musikk, sånn som jeg aldri får tid til på Kongshaug, lage musikk og la det være gøy), være masse sammen med LK.

Jeg gleder meg, men det er fortsatt en litt bittersøt glede. Ukjent terreng kan virke skremmende for mange, inkludert meg!

Her Urinal

Vel, med denne reklamen er vel mine klager over

manglende likestilling nådd sine dagers ende.

Jeg går en lys framtid i møte.
Det er ikke ironisk.

Av en eller annen grunn

Av en eller annen grunn så orker jeg ikke å legge til flere folk til blogglista mi. De fleste andre blogger jeg har tilknytning til har MINST 40 (sjekk: Daniel Vicente Windt, Silje Nøkland) - men ikke jeg. Jeg orker bare ikke.

Jeg har lyst til å begynne å bruke masse tid her, gjøre meg skikkelig flid, få sånn 70 kommentarer (sjekk: Daniel Vicente Windt, Silje Nokland) til innleggene, virkelig stille mine tanker inn i en estetisk, forseggjort ramme som gjør det interessant for andre å lese. Virkelig.
Men av en eller annen grunn, så orker jeg bare ikke.

La meg fortelle deg om mine siste fire dager:
Avslapning på madrasser på plassen i oppbrettede russebukser. Jeg bruker mine nyinnkjøpe solbriller under en lav, feit oransjegul sol, mens lukta av middag, kaffe, pizza kommer sivende ut av kjøkkendørene. Snart spiser jeg maten, sammen med min forlovede - i to hele dager er vi sammen. Jeg ligger slik, dag ut og dag inn i sola, halvsover, smiler, griller og tar pause fra alt. Uten en tanke på notene mine som ligger et sted på rommet og støver ned, som burde vært øvd på for minst fire uker siden leser jeg ut boka mi. Avslapning. Fullstendig avslapning. Tilfredshet.

Av en eller annen grunn orker jeg bare ikke å legge til flere folk i blogglista mi.

Glimt fra "Ekko av Grieg" i kronologisk rekkefølge

Nå føler jeg egentlig ektremt for å lage en liste, jeg også..

...men jeg må sinnsykt tisse.

Se ya, folks
Eline "en scenisk forestilling" Russ. RUSS!!!! YAAAAHHHI!

Om Ekko av Grieg

On the top of my feet
I feel the rain coming
-the rain of salvation, of choosing and loving
The way this weak heart pounds
- I see
this is Me.

This is Art.
This is Happiness.

Kos!

Påskeferien 07

Om vekking

LK i dag tidlig da vekkerklokken ikke var på og mobilen hadde slått seg av, og jeg hadde avtale om veldig viktig vekking gjennom telefon fra han (griseflaks at jeg våknet av meg sjøl 20 minutt før skolen begynte!):

Melding 1:
"Hei! E mobilen din slått av eller?"

Melding 2:
"Våkn!"

Melding 3:
"E du våken???"

Melding 4:
"Du har 10 tapte anrop fra 92080908, 12.04, 07.47

Glimt fra Øst-Afrika

Hvem skriver stil om denna fyren?

I dag hadde jeg tentamen. Det var forferdelig. Som alltid satt jeg der til nærmest siste minutt, frustrert over mine halvskrevne notater som jeg febrisk prøver å føre inn. Spolte jeg to timer tilbake så jeg meg selv sitte der med hodet i hendende, blanke øyne og ett fullstendig tomt hode. Eller ett sprengfyllt ett. Enten for mye eller for lite. Tror jeg var ute av det rommet tre ganger i løpet av fem timer tentamen.

Yaaa chi, Øverland!

Påske og Jesus

Egentlig skulle det vel stått Påske = Jesus eller Påske: Jesus eller noe, men det er faktisk snakke om påske som i Jesus, og påske som en separat ferie vekke (tja..) fra skolen og stress. Dagene før påske har vært de mest slitsomme jeg kan huske nesten, og jeg fikk selvsagt ikke gjort alt jeg skulle gjøre heller. Litt trist, fordi nå må jeg bruke ferien på å skrive historieoppgave som jeg uansett kommer til å bli trekt for på grunn av for sein levering. Men dette akter jeg altså å gjennomføre før onsdag- da kommer LK. Fra da av vil jeg leve slaraffenlivet med fjelltur (Gaustatoppen), brettkjøring og kveldskos i en armkrok under et teppe med Prison Break og Lost. Ja.

Men så er det altså denne andre delen av påsken, den som egentlig er større enn den delen jeg allerede har skrevet om, større, mektigere og viktigere. Jesus fullførte sitt verk i disse dagene, i dag og for 2007 år siden. Jeg er inspirert, glad og får ta imot dette på nytt og på nytt, få håp på nytt og nytt. Takk, kjære Du, som bærer verden i Dine hender, kjenner og ser verden, og meg her, som på nytt får se Deg. Takk for at Du enda en gang viser Deg, gejnnom tekst og bilder og vet akkurat hva jeg trenger å lese, akkurat hva jeg trenger å se. Takk for Ditt verk, din redning, din trøst, du som skriver og sier at Du kontinuerlig ønsker at jeg skal vende om, vende om fra tvil og grublerier, fra sorg og smerte, fra denne verdens oppmerksomhetskrevere. Hjelp meg og oss til å leve ditt kall, å vende våre liv mot Deg. Som du sier: I bunn og grunn spiller det ingen rolle hva jeg gjør for Deg - Du har alt gjort alt som må gjøres.

Jeg vil le! Le og si det høyt og være stolt av min Jesus!

Apropo 2 1/2 år..

Tro det eller ei..

..men så er det faktisk sånn at jeg og LK har 2 1/2 års jubileum.... i morra. Dette er noen av hva andre mennesker har forbundet med 2 1/2 år (kilder: Google):

Kom och ta mig!

Dette er hva jeg forbinder med 2 2/1 år:

- kjærlighet

- forelskelse som blir til kjærlighet

- å finne ut hvorfor en klisje blir en klisje, og hvorfor klisjer er fantastiske øyeblikk

- en bestevenn

- å gråte

- å kjenne noens innerste sider

- å bli kjent til sine innerste sider

- å være sint

- å være frustrert

- å være lei seg og forvirret

- å være det lykkeligste mennesket på jord

- å aldri være alene

- å være elsket

- ELSKET!

- å finne ut hvorfor det går an å leve på luft og kjærlighet, til og med bare kjærlighet

- å få et ekstremt avslappet forhold til noen, en av motsatt kjønn som det er greit å vise seg uten sminke foran, til og med de stundene hvor man tar seg absolutt dårligst ut

- å lære seg å være ærlig

- å lære seg å være tolerant

- å bli tatt vare på

- å ta vare på

- å finne ut hva kjærlighet er

- å lure på når man begynte å elske

- å være kjempeforelsket og ikke forelsket i det hele tatt

- å finne en livsledsager

- å overleve på grunn av noen

- å oppleve intimitet

- å se for seg noe perfekt, og så blir det ikke sånn

- å forsøke

- å klare å være sammen på tross av forskjelligheter, mange

- at noen faktisk vil være sammen med meg for alltid, som er helt oppe hævvet og som ikke er mulig å forstå

- å elske noen

grattis med dagen, vennen min!

Jeg har'n!

Regler: Hver spiller starter med å skrive seks rare ting om seg selv. Bloggerene som blir "tatt", må skrive seks rare ting om seg selv i sin egen blog, i tillegg til å angi reglene for spillet. Til slutt velger spilleren seks nye bloggerer som "har den", og lister opp navna deres. Etter at det er gjort, skriv han eller hun en kommentar på bloggen til hver av de, for å la de vite at de er blitt "tatt", og at de må lese bloggen til den som tok de for mer informasjon.

1: Når jeg står opp seint, som f.eks. halv åtte, så bruker jeg tida på å stelle håret isteden for å spise fokost.

2: Jeg har en humor som grenser til sinnsykt barslig, og kan le av den samme tingen, f.eks. en bevegelse LK gjør med hodet sitt, opptil flere ganger uten å bli lei.

3: Jeg leser gjerne til prøver om natta (mest i første klasse) istedet for om dagen (hva som er grunnen til dette kan jo diskuteres videre).

4: jeg elsker å leke leker som å henge med hodet først nedover ryggen til LK mens han løper rundt og hopper over hindringer, eller "flyleken", at han ligger på ryggen og løfter meg med beina og armene og jeg "flyr"

5: Jeg hater å være perfeksjonist, selvom jeg veldlig ofte er det

6: sitat Ingvild: "Er det ikke rart at du ikke liker å synge klassisk når du er kjempeflink til det?" Kanskje det er rart at noen mener jeg er flink til å synge klassisk i det hele tatt...

Jeg tar: Engelsen/Günther, Johanne, Ragnar, Torgeir, Ragnhild, Agurzken (eller hvordan det nå staves)

Ydmykelse

Okei, jeg skal innrømme (på stående fot..ehhh) at skrivekonkuransen min går heller dårlig, vist ved resultat "0 comments". Joda, jeg skal innrømme det, og litt ydmykende, kanksje til og med litt pinlig er det. Men vi går da alle med godt mot. For eksempel: i dag fikk jeg gjort alt som stod på lista mi!:

- Svømming
- Norskleksing
- Konsertøving
- Spising
- LKing
- Nettbanking
- Levering
- Fornærmet Ole Kristian i første klasse med kommentaren "Du er blond og kommer fra Bærum" (dette stod opprinnelig ikke på lista, men litt gøy var det jo)

Hepp, hepp!

Here I am

Humbled by Your majesty

PS: Contest, contest!

Eline lanserer skirvecontest!

For å dekke over forrige noe spessielle, sjokkerende, pinlige-pauser blogpost, poster jeg nå en ny post. Og folkens - slapp av - dette går bra. Noen ganger har man bare behov for å uttrykke seg, her, i ekstreme rammer;) Request: Har noen noen andre uttrykk, som mitt, de vil skrive inn? Jeg arrangerer konkurranse, bestemann får noe hemmelig. Helt bånn seriøst - jeg lover i åsyn av alle noble internettbrukere. Skriv i vei!

Har kommet meg litt etter turen til Øst-Afrika, og noen av de mest pressede intrykke ne har blitt løftet på. Men har og hadde ett par ekle dager, bæsjedager nå i uka. Dette er hva skal vi si, det kunstneriske resultatet av disse dagene:

Hva som skjer når et menneske faller

Det kommer plutselig
Som ved et lynnedslag blir du slått av føttene
det klør i hodebunnen og gnisser i mellomgulvet,
og med ett blir du bevisst på din egen åndedrett
Kroppens rolige nytelse blir til rastløs ubehag

Ta det med ro, sier du, mens uroen vokser.
- Du vet at dette bare er bagateller, du maser, spør, snakker - men ords virkning er som motsatt, og du tvinger: dette er ikke ekte!, hører du, ikke ekte!
Ekko. Ekko av stemmen som kjemper med seg selv.
Igjen ligger slagmarken.

Slik føles det, dagen da håpet og gleden som stod som en lyslampe for ditt øye, på nytt blir slått bort.
Dagen går, mens sykdom som ikke kan spores med mindre du selv ønsker det, utfoldes i monoton bekymring i et svartere og svartere mørke.
Det er intet dødsfall, ingen feilslåtte kjærlighetsforhold eller meningsløse hendelser -
alt som er, er dette ene intet, klumpen med ingenting som visstnok forstyrrer kjemien i hjernen, sender endorfiner og elektriske signal og blod og hva det nå er på feil kurs
- dette ene, knuste hjertet

lev, min venn! sier du
svaret: hvordan lever jeg? hva er riktig, i denne jungelen av ord og meninger, denne ensomme vandringen blant mine egne umuliggjorte sjelskvaler, om og om igjen?
Hva er denne absurde bekymringen om liv?

Du spør deg selv.

Godviljen tar over og du forsøker: hvordan gjorde jeg dette igjen? Hvordan tar jeg opp kampen og kjemper imot med dette positive, klartenkende?
- Orker jeg enda en gang å møte selve døden, fortvilelsen som munner ut i mitt eget skamslåtte indre?

Guddom-
Skjul for mine øyne det som sårer,
det som lurer i avkroken, klart til svik!
Bekjemp dette verkende, uforklarlige, dette ene som presser meg ut til klippekantene,
så jeg mister fotfestet og vinden tar meg vekk

Omfavne meg, Sjel, la meg få være i deg
La meg se Ditt vidunderlige verk og elske deg
– du som alltid vinner
Slik kan jeg kan selv se at døden er slutt
og at livet allerede har begynt.

Ja, slik så jeg altså ut dagen vi reiste til Afrika. Nå er jeg hjemme igjen, med rastafletter of hummerfarge etter 12 ufattelige, perfekte, rare og vanskelige dager på afrikansk jord. Takk, takk!

Båt

 Nå stter vi på ferja over fjorden. Jeg, Eivind og Christan.. Jeg og Eivind skal på besøk til LK i helga!:) fett fett fett.. Jeg er blakk og må passe på de få kronene jeg har. Men sikler over maten til Eivind og Christian, og håper på en anledning til å sukke over min nød, så litt spandering kanskje vanker... men det vet jo ikke de:D gassferge forever. digg altså.

History

Today, history will be written. Har framføring på onsdag.

Kjøp en KJÆLEGRIS på gaversomforandrerverden.no! Kjæresten kan ikke få en bedre gave til valentinsdagen :) 130 kr! Les på gaversomforandrerverden.no

Grieg in the skrøv

Blokkuke med Grieg-prosjekt. Jeg er litt lei, siden ikke datarommet er åpent, og jeg ikke orker å begynne å se på sceniske ting (selvom jeg er leder for gruppa). Jaja. Har nettopp hatt gjennomkjøring på min låt, som gikk ganske bra. Det var gøy. Fett fett fett fett... Likevel, jeg har mest lyst til å gå og legge meg. men jeg kan jo ikke det... hade så lenge!

SNØ!!

DET SNØR UTE!!!!! FOR FØRSTE; NEI ANDRE GANG I MIN TID PÅ KONGSAHUG (SOM HAR VART I TO OG ET HALVT ÅR) HAR DET SNØDD SÅ DET HAR LAGT SEG SNØ UTE!!! SNØ!!!! SNØ!!!

Kjip dag

Dette er en kjip dag. Er litt smådeppa - smådeppa, ja. Dessuten er dataene drittreige. Men, blås i det. En må ikke gidde å sitte å deppe.

Et fullverdig liv:

Med evig kjærlighet har jeg elsket deg

Jeremia 31:3

Nå er klokka ett. Jeg har sitti her siden klokka litt før elleve. og hvet dere hva jeg har drevet nmed? dette. Blogg er virkelig en timekiller. En nyhet: Piercingen min hadde detti ut i natt. Jeg fant det ikke ut før i stad, og ettersom den er ganske ny, hadde det allerede dannet seg en skorpe inni hullet. nåla gikk greit å stikke gjennom, for å bryte skorpa, men pircingen?! Den er sikkert tre ganger så kjukk, herlighet, aldri har jeg i mitt liv kjent værre smerte. herlighet. oh, no.

Stjælt noen bilder fra Lene:
Her bor jeg!
En nydelig vinterdag i januar!
Kongshaug Musikkgymnas, Lepsøy utafor Os.

Musikkpaviljongen

Kongshaug tatt fra brygga

Motiv fra Butikken. Bak brua bor vi!

Sol, herliga sol!

Philip has arrived! Håper jeg blir kalt tante..

Tredje post i bloggen. Egentlig er dette konseptet ganske kult - nettdagbok liksom.. Sunniva, bestisen og søskenbarn, har nettopp fått baby!! Herlighet, han er nydelig - svart hår og småbrun hud. det er liksom min unge. haha! Aldri har jeg vært mer babygæren...

Kongshaugfestivalenopptreden

Så ble jeg en "blogger" jeg også...

"Oh, my soul
Let me be in thee
Look at all the things you make
It all glimmers"

- The thin red line

Så lar vi det være åpningen av Elines blogg - ja, spirituell, mental, poetisk.. Passer fint til en allerede spirituell, mental, og, tja, kanskje også en poetisk jente --- hah, skal vi synge?!