... knekket en maaned for sent. Det er jammen vanskelig aa holde en bloggaktivitet igang altsaa. Paa grunnlag av det, kommer dette inlegget til aa bli forholdsvis langt. Saa gjor dere klar, sett paa setebeltene og hold dere fast:
ECUADOR! ECUADOR!
ER ET DRITBRA LAND!
JEG ELSKER ECUADOR!
JA DETTE LANDET KAN!
hipp hurra for Ecuador!
Jeg er altsaa voluntor - frivillig arbeider - for Misjonsalliansen i Guayaquil Ecuador. Fram til 24. januar skal jeg leve sammen med 13 andre voluntorer, som alle jobber i prosjektene til Misjonsalliansen. Ecuador er et fantastisk land og bo i, Misjonsalliansen en god organisasjon - faktisk trives jeg sa godt baade med land og folk at du godt kan kalle meg LYKKELIG!
Vi tar det i kronologisk rekkefolge og begynner lett med
uke 1:Reiser fra Oslo klokka halv elleve, mellomlander i Amsterdam, flyr videre til Houston - og mister flyet mitt videre. Tilbringer en natt i Houston, som resulterer i laata "singing in the dustrise of Houston" - en fortvilet laat om aa miste et fly paa et fremmed kontinent forste gang du reiser alene, og om aa vite at en skal jobbe i slummen i et fattig land. Ankommer Guayaquil onsdag natt, finner bagasjen min brutt opp av amerikansk security. Forste inntrykk av maanedene som moter meg: idet jeg kjorer ut av flyplassen, en fillete gutt pusser rutene paa bilen klokken ett om natta i haap om aa faa penger.
Ankommer Casa Alianza en av Misjonsalliansens baser i byen og hostel for turister - mitt hjem for fire maaneder - og legger meg paa min plass, i overekoya paa et rom med tre andre. Faar panikk, forstaar at forberedelsene til selve oppholdet har druknet litt i forberdelsene til aa gjore selve reisen mulig. Resten av uka: moter de andre tolv voluntorene, finner ut at jeg er yngst, men at dette kommer til aa bli veldig hyggelig tross en ganske heisende aapning. Moter min fullstendig gale spansklaerer og begynner spankundervisningen som jeg skal ha i to maaneder fremover: tre timer undervisning hver dag. Finner ut av livet paa Casa Alianza, og begynner saa smaatt aa faa smak paa byen og menneskene.
Uke 2: Spansktimene fortsetter, med smaa avbrudd som nasjonal ferie og D-MIRO-dag (forklart under). Jeg begynner aa kjenne de andre og er ikke lenger BARE ferskingen, naa ogsaa Hannah. Min forste tur i sentrum - livredd(igjen: forklaring under). Opplever det kyniske ved fattigdommen: jeg stopper ved to gutter som halvsover inntill et butikkvindu. Gir de pengene jeg har, 50 cent hver og klapper paa de og snakker. Det kommer fram at foreldrene er hjemme og sannsynligvis sender guttene ut paa gata for aa tigge om kveldene. En venter paa meg naar jeg kommer ut fra stedet vi er paa, han er sulten. Jeg laaner penger for aa hjelpe denne gutten, kjoper et brod til ham. Guttens kommentar naar jeg gir det: "Er dette alt?" Ingen klem, ingen omsorg.
Uke 3: Begynner aa glede meg til jeg begynner aa jobbe, som er henvist til fjerde uken av oppholdet - for spanskkunnskapene sin del. Jeg lever slaraffenlivet paa Casa. Begynner aa trene. Gaar litt ut om kveldene, blir kjent med "Planet Ice Cream" - en fantastisk sjappe med fantastisk is for en billig penge , "Fruta Bar", er paa det hoyeste punktet i Guayaquil og forstaar plutselig hvor sinnsykt stor denne byen egentlig er. Faar ei bestevenninne og en bestekompis - stifter bekjentskap med to menigheter i byen - blir kristen paa nytt.
Uke 4:Begynner aa jobbe. Kjenner meg integrert - og en ny fersking kommer. Faar en venninne i slummen, og er paa besok hos familien hennes og paa colleget hennes. Har et uformelt engelskkurs etter en eksamen. Er paa omvisning i Misjonsalliansens forskjellige arbeider i Guayaquil. Feirer bursdag og er paa en fin restaurant: gleder meg over aa vaere her - men faar den forste nedturen: jeg blir syk - mageproblemene innhenter meg endelig - jobben er slitsommere enn jeg trodde, jeg blir misfornoyd med voluntortjenesten. Naar helgen kommer finner ut at jeg er blakk da kommunen ikke har betalt lonnen min i oktober. Graater, krangler med LK. Sender en totimersmail hjem, spansken innhenter meg, og jeg begynner aa tenke paa utdannelse. Blir datanerden: ruger to-fire timer over pc-en i helgen. Skriver det forste blogginnlegget fra Ecuador.
Etter fire uker er dette det noe av det jeg har funnet ut:
Dette landet er i forste omgang: Varmt, avslappa, stressende, mangfoldig, enkelt, forferdelig, fantastisk, fattig, men veldig rikt paa alt annet. Det er vestlig, men originalt, det er historisk og kulturelt, men streber etter modernisering, det er vakkert - det er alt. Kulturen i dette landet er i noen byer indiansk, andre steder vestlig, som gaar i traad med at menneskene har en blanding av afrikansk, indiansk og spansk opprinnelse, med noen "reinrasede" unntak.
Guayaquil er landets storste by, med en gigantisk utstrekning og opp imot 3 millioner innbyggere - deriblant meg. Av disse 3 millionene bor 1 millioner i slum, der mange bare vokser og vokser i utstrekning. Guayaquil er en by som stresser veldig etter vestlig kultur, og opphoyer den foran den opprinnelige indianske kulturen (mye derfor vi som hvite jenter ikke kan gaa paa gata, om vi saa hadde sett ut som bart simpson paa en daarlig dag uten aa bli plystret paa, baertet paa, laget kyssemunn og -lydertil eller ekle slibrige spanske fraser jeg er glad jeg ikke forstaar). Byen er i stor grad fattig, derfor er den braakete. Gateselgere, folk overalt, salsamusikk paa alle gatehjorner, trengsel, foruten en VANVIIIIITTIG trafikk. Trafikken er noe eget i Guayaquil. Veiene her er ikke veldig trafikksikre. Merkelig nok, ecuatorianerne er et veldig avslappet folkeslag, men i trafikken er de sinnsykt utolmodige. I tillegg til aa kjore som noen griser, tuter og baerter de i ett sett, selvom en veit at det ikke vil gjore noen forskjell fra eller til, som for eksepel at LYSER RETT OG SLETT IKKE HAR SKIFTET TIL GRONT ENNAA! og begrepet "passiv kjoring" ikke eksisterer her. Og som fotgjenger maa du aldri finne paa aa tro at bilene har vikeplikt for deg. Det finnes ikke mye gangfelt, og de faa som er fungerer ikke helt optimalt. Det samme er det med buseer og taxier: det er kjempebillig aa kjore buss og taxi, defor er det saa masse av de. Bussene er blikkbokser, taxiene kan tross alt variere, men jeg har ennaa ikke sitti i en taxi med bilbelte. Som regel er det ikke noe problem a stappe fem-seks stykker inni en taxi. En blir igrunn litt nochalant med landet.
- Gleder meg over aa endelig ta del i en kultur som LK har bodd i saa mange aar!
- Misjonsalliansen arbeid i Guayaquil:
Arbeidet deles i to: "D-MIRO" er Misjonsalliansens ene del av arbeidet her i Guayaquil, og betyr egentlig mikrokreditt, laan - en veldig godt fungerende hjelplosning for mennesker aa komme seg opp av fattigdommen. Jeg har vaert paa kundebesok og paa omvisning i bedriften - det finnes talentfulle mennesker som er slaver under et system som kalles fattigdom. Mennesker er ikke fattige fordi de er mindre flinke enn andre - fattigdom er et system som er vanskelig aa bryte ut av. "Samfunnsutviklingsprosjektet" foregaar i slummene, misjonen bygger og stotter skoler, senter for vanskeligstilte barn, lager fotballtreninger, helsetilbud; alt for aa oke livskvaliteten til mennesker som lever i samfunn med faa tilbud utenom det helt livsnodvendige. Voluntorene er stasjonert rundt som laerere, terapeuter og trenere i disse prosjektene.
Jeg jobber paa Centro Creer (Senter Tro) paa halvoyen Isla - et av Misjonsalliansens samarbeidssentre for barn med funksjonshemminger. Her jobber jeg med fysioterapi for de barna som er stilt saa vanskelig baade mentalt og fysisk at de ikke kan bevege seg ordentlig eller oppfore seg normalt, langt mindre gaa paa skolen. Fra 8-12 hver formiddag avlaster vi foreldrene og gir de trening for aa fungere optimalt i dagliglivet - vi trener de, mater de, leker, vasker og skifter paa de. Barna er fra 1 til 10 aar, mange med celebral parese eller hjerneskader: de er uten kontroll av musklene sine, som kan slaa ut i at de overspenner, at de rister og rykker eller at musklene rett og slett ikke vil yte. Da hjelper vi dem aa gaa, staa alene, sitte, eller rette opp ryggen. Jobben er slitsom: en maa tilpasse seg etter hvert barn for aa kunne stimulere det de har av mentale evner og fysiske evner.
Apropo vanskeligstilte barn: i forhold til storrelsen paa Isla, er det veldig mage mennesker med genfeil eller hjerneskader av forskjellig slag. Euador, spessielt Guayaquil er ekstremt "plaget" av utroskap fra mannens side. Fordi det er saa mange barn uten fedre, og fordi folk naar de gifter seg, gjerne gjor det med naboen, som mennene naar de er utro gjerne er det med nabokvinnen, er det rett som det er at det blir innavl. Mange vet ikke at de kanskje gifter seg med eller har sex med for eksempel sin biologiske halvsoster.
- Om aa vaere voluntor i Ecuador:
Dette er et flott land aa bo i om du klarer aa stresse ned og kose deg underveis. Du maa kunne tilpasse deg kulturen og spraaket, - noe som var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg paa forhaand. Naa elsker jeg det: landet, kulturen, varmen, kjaerligheten og vennligheten. Likevel er ikke voluntortjenesten like lett som jeg hadde forstilt meg; det finnes mange problemstillinger som penger, verdien av jobben vaar som ofte ikke foles blir satt pris paa selom en vet selv at jobben egentlig er uvurdeelig og at det burd vaert flere ute - eller at en tar seg selv i aa tenke: "Hva gjor jeg her egentlig? Det spiller jo ingen rolle i sammenhengen, jeg hjelper jo ingen?" Likevel kommer man til den samme konkluksjonen hver gang: det betyr noe for den ene at jeg tar meg tid. OM ikke rabeid mitt er av stor betydning er jeg en rollemodell for mennesker som stort sett tenker paa seg selv og sin egen velvaere. For der fattigdommen er stor, er rikdommen storre. Bare i en annen del av byen.
Jeg er velsignet som faar vaere her og oppleve dette. Som voluntor blir en rikere pa erfaring, og en vokser stort ved aa arbeide med det en gjor. Man finner fort ut hvor sitt eget fokus ligger. Med den tanken i bakhodet er det greit aaa betale, om enn ikke rettferdig. Det er en utfording aa vaere hvit - du faar oppmerksomhet fra mennesker du aldri trodde ville gi deg oppmeksomhet; flortende blikk fra menn, beundrende blikk fra noen kvinner, foraktelige blikk fra andre kvinner. Dagene gaar fort, fortere enn du har trodd, og du foler du opplever for lite i forhold til tiden, eller at du opplever for masse paa for kort tid. Likevel: voluntorlivet anbefales!
Vi er en gjeng paa 14 voluntorer, alle forskjellige. Heldigvis har vi funnet hverandre, og er gode venner.
