take me home!!

Brev Hjem

"Hei kaare! Tusen tusen takk for flott mail! Jeg blir mer og mer forundret over at mennesker semder meg mailer og spor hvordan det gaar med meg - det er en stpor oppmuntring og en glede for meg her. Du er jo virkelig en som vet og stille de riktige sporsmaalene, da, Kaare; og jeg skal prove aa svare saa godt jeg kan paa de. Angaaende nettsiden min, er jeg usikker om du kom i kontakt med bloggen min eller med siden min paa facebook. Jeg maa jo desverre si, noe du sikkert fikk med deg hvis det var bloggen min du har lest, at jeg ikke har vaert saa flink til aa oppdatere. Men der fikk du hvertfall lest bakgrunnen for oppholdet mitt her, om ikke de ferskeste nyhetene.

Det er mange problemstillinger knyttet til et opphold som dette. Jeg merker best at det er saa mange av forventningene mine, mange av meningene, prinsippene jeg hadde, har og trodde at jeg hadde som ikke stemmer, og som forandres. Reaksjoner jeg trodde jeg kom til aa faa som jeg ikke har faatt, eller som ble helt annerledes enn jeg trodde. Faktisk er det aa oppdatere en blogg en av dem: i saa mye av tenaarene mine har det vaert viktig for meg aa dokumentere livet mitt, dokumentere meninger, gode sitater, alt hva som skjer ned til hver detalj, alle folelser, alle reaksjoner. Faktisk synes jeg det er godt og ha vaert saa slapp med bloggen, ihvertfall naa i etterkant, naar jeg ser tilbakle og ser at jeg ikke har fort dagbok, blogg eller annet som skulle ha dokumentert oppholdet her. Jeg kjenner jeg slapper mer av, og at jeg ikke trenger all dokumentasjonen lenger, jeg lar oppholdet vaere hva det er og reaksjonene mine det samme.

Naar jeg nevner reaksjoner, forventninger og prinsipper, gjelder det da selvfolgelig prinsipper om rik-og-fattig, hvordan jeg kom til aa reagere paa det forskjellige jeg kom til aa leve i, jobbe i, se, traakke i. Det er som du sier, vi kommer utrolig naerme innpaa befolkningen, storsteparten den fattige befolkningen, den skjulte befolkningen. Det er fantastisk. Og fordi du ofte blir av de lokale kollegaene paa jobb behandlet som en av de, satt til de samme oppgavene som lokale, blir du integrert paa en helt annen maate i livet til de du jobber med. Jeg jobber paa et handicapsenter, og fordi jeg faar ta saa stor rolle i arbeidet, har jeg naa blitt kjent med sosteren til en av barna paa senteret, og naa videre kjent m ed hele deres familie. Jeg og en venninne har vaert paa et flaut smake-paa-kake-besok, som tilsynelatende ikke var et smake-paa-kake-selskap likevel, ettersom tankten som eie huset og som hadde invitert oss, ikke var der naar vi kom. Det ble en flau ettermiddag med salsadansing, middagsmat og engelskkurs. Gjennom jobben har vi ogsaa fatt anledning til aa bli med i buresdfagsselskap og daaper i slummen. Veldig veldig interessant, og artig da du er i et arrangement arrangert av de lokale og for de lokale.

Vi ser selvfolgelig ogsaa det forferdelige og elendige med fattigdommen, paa den maaten ble ihvertfall min oppfatning av fattigdommen som noe som burde opphoyes og "glorifiseres" forandret til det det er: slit, jag, stress. Vold og utroskap florerer. Mange lever vanskelig, spessiellt modrene som holdetr en familie samlet med sine bare hender, da far i stor grad drikker, og er utro, hvis han ikke har jobb. Men, heldigvsi er vi en del av losningen. Og jeg er stolt av aa kunne gaa med Misjonsallianse-T-skjorta her ute - de gjor saa mye bra. Mikrokredittresultatene er paa topp av alle mikrokredittlosninger, det lykkes virkelig aa naa til de fattigste, selvom det krever like mye arbeid og aerlighet av de fattige, som av de som gjor denne sjangsen mulig. Og aa komme paa jobb og bli mott med klemmene og faktisk, helt sant, selvom det er en klisje, vite at organisasjonen du jobber i har gjort det mulig for mennesker som er annerledes aa bli hjulpet og akseptert i et samfunn som ellers stoter fra seg de som er annerledes, de med tilsynelatende feil og mangler. Det gjor det verdt det.

Og ja, jeg faar brukt musikken ogsaa, jeg har en del musikkterapi, og supplerer den eksisterende musikkterapien med gitarakkopangement og en rost til som synger i samme toneart ved enden av sangen som da den begynte :D Planen er at jeg ogsaa skal begynne med gitartimer, med laererne paa senteret som elever. Paa den maaten faar jeg gitt bort kunnskapen min til videre terapi til barna, i en oppgradert versjon. Liker jeg ihvertfall aa tro :D Som du sier, baade opp-og nedturer er der. Men som du sier, voluntorene er til sinnsykt god hjelp, jeg opplever ihvertfall at de tar vare paa meg. Det handler vel om, som alt annet, aa finne en eller to personer som du er ekstra god venn med og som du stoler ekstra paa. Jeg har tidligere gaatt gjennom en depresjon, og merker i storre grad naa enn hjemme i Norge ettervikrninger av depresjonen. Du moter utfordringer og inntrykk hele tiden hver dag, og det er rart med det, men det taerer veldig paa kreftene, baade fysisk og psykisk. Men dette er meningslose problemer i forhold til alt hva vi opplever her ute, og jeg trives veldig veldig godt. Jeg trives med personen jeg blir her ute, at det er en rolle, en posisjone her som jeg glir lett inn i. Det er vel det som mangler i Norge, tenker jeg, folelsen av aa gjore noe verdifullt, gjore noe, vaere et sted som bryter med apatien jeg ellers kan fole paa der hjemme. Jeg har ikke funnet ut den delen helt ennaa, men jeg vet at jeg ikke gleder meg til aa reise hjem.

Siden vi er voluntorer, som egentlig betyr frivillige arbeidere, er vi egentlig her paa egen haand. Misjonen har ikke noe slags ansvar for oss - vi betaler det selv. Voluntortjenesten er oppgradert til aa vaere noen mennesker som onsket aa komme aa gjore noe for Alliansen, og da bodde hos misjonaerer over lengre perioder, til aa bli en ganske strukturert pakke. Men likevel er det et ganske lost opplegg, ikke fastsatt eller maalt og veid for at det skal bli for det beste for voluntorene. Vi har voluntoransvarlige, og misjonaerene tar seg av oss kjempegodt. Men, til en viss grad kan man vel si at de har nok m ed sine egne oppgaver, voluntoransvaret gaar nok litt utenfor ellers arbeid, da forutsetningene for aa kunne ha voluntorer fra begynnelsen av er at det ikke skal gaa av misjonens kasse. Derfor er det ikke noe vanlig lonnet stilling som voluntoransvarlig, mye er vi paa egenhaand og vi er ikke lovet fullstenidg oppfolgning hele tiden. Men det er supert, saa supert det er!

Dette ble litt av en mail - det betydde vel bare at det var paa tide aa skrive litt om disse tingene!

Hilsen Hannah Eline"

Langdistansekjaerlighet

er et mysterium

Skriv under paa Kirkens Nodhjelps kampanje!

Kirkens Nodhjelp lanserer idag en kampanje for aa fryse Verdensbanken og IMFs "krav om privatisering av grunnleggende offentlige tjenester og frislipp av handelsregler". Kirkens Nodhjelp onsker aa stoppe konsekvensene av privatisering; prisene paa landbruksnodvendigheter gaar opp - som igjen resulterer i at landbruket ikke klarer aa produsere like mye mat, og de de fattigste bondene blir enda fattigere.

Det er per i dag 820 millioner sultrammede mennesker i verden. I følge FNs mat og landbruksorganisasjon har dette tallet økt med 20 millioner de siste ti årene.

Vil du vaere med aa stoppe utviklingen?

Skriv under paa: http://www.nca.no/article/articleview/7219

Ecuador i et notteskall..

... knekket en maaned for sent. Det er jammen vanskelig aa holde en bloggaktivitet igang altsaa. Paa grunnlag av det, kommer dette inlegget til aa bli forholdsvis langt. Saa gjor dere klar, sett paa setebeltene og hold dere fast:

ECUADOR! ECUADOR!
ER ET DRITBRA LAND!
JEG ELSKER ECUADOR!
JA DETTE LANDET KAN!

hipp hurra for Ecuador!
















Jeg er altsaa voluntor - frivillig arbeider - for Misjonsalliansen i Guayaquil Ecuador. Fram til 24. januar skal jeg leve sammen med 13 andre voluntorer, som alle jobber i prosjektene til Misjonsalliansen. Ecuador er et fantastisk land og bo i, Misjonsalliansen en god organisasjon - faktisk trives jeg sa godt baade med land og folk at du godt kan kalle meg LYKKELIG!

Vi tar det i kronologisk rekkefolge og begynner lett med uke 1:
Reiser fra Oslo klokka halv elleve, mellomlander i Amsterdam, flyr videre til Houston - og mister flyet mitt videre. Tilbringer en natt i Houston, som resulterer i laata "singing in the dustrise of Houston" - en fortvilet laat om aa miste et fly paa et fremmed kontinent forste gang du reiser alene, og om aa vite at en skal jobbe i slummen i et fattig land. Ankommer Guayaquil onsdag natt, finner bagasjen min brutt opp av amerikansk security. Forste inntrykk av maanedene som moter meg: idet jeg kjorer ut av flyplassen, en fillete gutt pusser rutene paa bilen klokken ett om natta i haap om aa faa penger.
Ankommer Casa Alianza en av Misjonsalliansens baser i byen og hostel for turister - mitt hjem for fire maaneder - og legger meg paa min plass, i overekoya paa et rom med tre andre. Faar panikk, forstaar at forberedelsene til selve oppholdet har druknet litt i forberdelsene til aa gjore selve reisen mulig. Resten av uka: moter de andre tolv voluntorene, finner ut at jeg er yngst, men at dette kommer til aa bli veldig hyggelig tross en ganske heisende aapning. Moter min fullstendig gale spansklaerer og begynner spankundervisningen som jeg skal ha i to maaneder fremover: tre timer undervisning hver dag. Finner ut av livet paa Casa Alianza, og begynner saa smaatt aa faa smak paa byen og menneskene.

Uke 2:
Spansktimene fortsetter, med smaa avbrudd som nasjonal ferie og D-MIRO-dag (forklart under). Jeg begynner aa kjenne de andre og er ikke lenger BARE ferskingen, naa ogsaa Hannah. Min forste tur i sentrum - livredd(igjen: forklaring under). Opplever det kyniske ved fattigdommen: jeg stopper ved to gutter som halvsover inntill et butikkvindu. Gir de pengene jeg har, 50 cent hver og klapper paa de og snakker. Det kommer fram at foreldrene er hjemme og sannsynligvis sender guttene ut paa gata for aa tigge om kveldene. En venter paa meg naar jeg kommer ut fra stedet vi er paa, han er sulten. Jeg laaner penger for aa hjelpe denne gutten, kjoper et brod til ham. Guttens kommentar naar jeg gir det: "Er dette alt?" Ingen klem, ingen omsorg.

Uke 3:
Begynner aa glede meg til jeg begynner aa jobbe, som er henvist til fjerde uken av oppholdet - for spanskkunnskapene sin del. Jeg lever slaraffenlivet paa Casa. Begynner aa trene. Gaar litt ut om kveldene, blir kjent med "Planet Ice Cream" - en fantastisk sjappe med fantastisk is for en billig penge , "Fruta Bar", er paa det hoyeste punktet i Guayaquil og forstaar plutselig hvor sinnsykt stor denne byen egentlig er. Faar ei bestevenninne og en bestekompis - stifter bekjentskap med to menigheter i byen - blir kristen paa nytt.

Uke 4:
Begynner aa jobbe. Kjenner meg integrert - og en ny fersking kommer. Faar en venninne i slummen, og er paa besok hos familien hennes og paa colleget hennes. Har et uformelt engelskkurs etter en eksamen. Er paa omvisning i Misjonsalliansens forskjellige arbeider i Guayaquil. Feirer bursdag og er paa en fin restaurant: gleder meg over aa vaere her - men faar den forste nedturen: jeg blir syk - mageproblemene innhenter meg endelig - jobben er slitsommere enn jeg trodde, jeg blir misfornoyd med voluntortjenesten. Naar helgen kommer finner ut at jeg er blakk da kommunen ikke har betalt lonnen min i oktober. Graater, krangler med LK. Sender en totimersmail hjem, spansken innhenter meg, og jeg begynner aa tenke paa utdannelse. Blir datanerden: ruger to-fire timer over pc-en i helgen. Skriver det forste blogginnlegget fra Ecuador.

Etter fire uker er dette det noe av det jeg har funnet ut:

• Land/Folk/By

Dette landet er i forste omgang: Varmt, avslappa, stressende, mangfoldig, enkelt, forferdelig, fantastisk, fattig, men veldig rikt paa alt annet. Det er vestlig, men originalt, det er historisk og kulturelt, men streber etter modernisering, det er vakkert - det er alt. Kulturen i dette landet er i noen byer indiansk, andre steder vestlig, som gaar i traad med at menneskene har en blanding av afrikansk, indiansk og spansk opprinnelse, med noen "reinrasede" unntak.

Guayaquil er landets storste by, med en gigantisk utstrekning og opp imot 3 millioner innbyggere - deriblant meg. Av disse 3 millionene bor 1 millioner i slum, der mange bare vokser og vokser i utstrekning. Guayaquil er en by som stresser veldig etter vestlig kultur, og opphoyer den foran den opprinnelige indianske kulturen (mye derfor vi som hvite jenter ikke kan gaa paa gata, om vi saa hadde sett ut som bart simpson paa en daarlig dag uten aa bli plystret paa, baertet paa, laget kyssemunn og -lydertil eller ekle slibrige spanske fraser jeg er glad jeg ikke forstaar). Byen er i stor grad fattig, derfor er den braakete. Gateselgere, folk overalt, salsamusikk paa alle gatehjorner, trengsel, foruten en VANVIIIIITTIG trafikk. Trafikken er noe eget i Guayaquil. Veiene her er ikke veldig trafikksikre. Merkelig nok, ecuatorianerne er et veldig avslappet folkeslag, men i trafikken er de sinnsykt utolmodige. I tillegg til aa kjore som noen griser, tuter og baerter de i ett sett, selvom en veit at det ikke vil gjore noen forskjell fra eller til, som for eksepel at LYSER RETT OG SLETT IKKE HAR SKIFTET TIL GRONT ENNAA! og begrepet "passiv kjoring" ikke eksisterer her. Og som fotgjenger maa du aldri finne paa aa tro at bilene har vikeplikt for deg. Det finnes ikke mye gangfelt, og de faa som er fungerer ikke helt optimalt. Det samme er det med buseer og taxier: det er kjempebillig aa kjore buss og taxi, defor er det saa masse av de. Bussene er blikkbokser, taxiene kan tross alt variere, men jeg har ennaa ikke sitti i en taxi med bilbelte. Som regel er det ikke noe problem a stappe fem-seks stykker inni en taxi. En blir igrunn litt nochalant med landet.

• Gleder meg over aa endelig ta del i en kultur som LK har bodd i saa mange aar!

• Misjonsalliansen arbeid i Guayaquil:

Arbeidet deles i to: "D-MIRO" er Misjonsalliansens ene del av arbeidet her i Guayaquil, og betyr egentlig mikrokreditt, laan - en veldig godt fungerende hjelplosning for mennesker aa komme seg opp av fattigdommen. Jeg har vaert paa kundebesok og paa omvisning i bedriften - det finnes talentfulle mennesker som er slaver under et system som kalles fattigdom. Mennesker er ikke fattige fordi de er mindre flinke enn andre - fattigdom er et system som er vanskelig aa bryte ut av. "Samfunnsutviklingsprosjektet" foregaar i slummene, misjonen bygger og stotter skoler, senter for vanskeligstilte barn, lager fotballtreninger, helsetilbud; alt for aa oke livskvaliteten til mennesker som lever i samfunn med faa tilbud utenom det helt livsnodvendige. Voluntorene er stasjonert rundt som laerere, terapeuter og trenere i disse prosjektene.

• Jobben min:

Jeg jobber paa Centro Creer (Senter Tro) paa halvoyen Isla - et av Misjonsalliansens samarbeidssentre for barn med funksjonshemminger. Her jobber jeg med fysioterapi for de barna som er stilt saa vanskelig baade mentalt og fysisk at de ikke kan bevege seg ordentlig eller oppfore seg normalt, langt mindre gaa paa skolen. Fra 8-12 hver formiddag avlaster vi foreldrene og gir de trening for aa fungere optimalt i dagliglivet - vi trener de, mater de, leker, vasker og skifter paa de. Barna er fra 1 til 10 aar, mange med celebral parese eller hjerneskader: de er uten kontroll av musklene sine, som kan slaa ut i at de overspenner, at de rister og rykker eller at musklene rett og slett ikke vil yte. Da hjelper vi dem aa gaa, staa alene, sitte, eller rette opp ryggen. Jobben er slitsom: en maa tilpasse seg etter hvert barn for aa kunne stimulere det de har av mentale evner og fysiske evner.

Apropo vanskeligstilte barn: i forhold til storrelsen paa Isla, er det veldig mage mennesker med genfeil eller hjerneskader av forskjellig slag. Euador, spessielt Guayaquil er ekstremt "plaget" av utroskap fra mannens side. Fordi det er saa mange barn uten fedre, og fordi folk naar de gifter seg, gjerne gjor det med naboen, som mennene naar de er utro gjerne er det med nabokvinnen, er det rett som det er at det blir innavl. Mange vet ikke at de kanskje gifter seg med eller har sex med for eksempel sin biologiske halvsoster.

• Om aa vaere voluntor i Ecuador:

Dette er et flott land aa bo i om du klarer aa stresse ned og kose deg underveis. Du maa kunne tilpasse deg kulturen og spraaket, - noe som var vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg paa forhaand. Naa elsker jeg det: landet, kulturen, varmen, kjaerligheten og vennligheten. Likevel er ikke voluntortjenesten like lett som jeg hadde forstilt meg; det finnes mange problemstillinger som penger, verdien av jobben vaar som ofte ikke foles blir satt pris paa selom en vet selv at jobben egentlig er uvurdeelig og at det burd vaert flere ute - eller at en tar seg selv i aa tenke: "Hva gjor jeg her egentlig? Det spiller jo ingen rolle i sammenhengen, jeg hjelper jo ingen?" Likevel kommer man til den samme konkluksjonen hver gang: det betyr noe for den ene at jeg tar meg tid. OM ikke rabeid mitt er av stor betydning er jeg en rollemodell for mennesker som stort sett tenker paa seg selv og sin egen velvaere. For der fattigdommen er stor, er rikdommen storre. Bare i en annen del av byen.

Jeg er velsignet som faar vaere her og oppleve dette. Som voluntor blir en rikere pa erfaring, og en vokser stort ved aa arbeide med det en gjor. Man finner fort ut hvor sitt eget fokus ligger. Med den tanken i bakhodet er det greit aaa betale, om enn ikke rettferdig. Det er en utfording aa vaere hvit - du faar oppmerksomhet fra mennesker du aldri trodde ville gi deg oppmeksomhet; flortende blikk fra menn, beundrende blikk fra noen kvinner, foraktelige blikk fra andre kvinner. Dagene gaar fort, fortere enn du har trodd, og du foler du opplever for lite i forhold til tiden, eller at du opplever for masse paa for kort tid. Likevel: voluntorlivet anbefales!

Vi er en gjeng paa 14 voluntorer, alle forskjellige. Heldigvis har vi funnet hverandre, og er gode venner.